¹ Da tok Sofar fra Na'ama til orde og sa:

² Skulde en ordflom bli uten svar, eller en ordgyter få rett?

³ Skulde dine store ord drive menn til taushet, skulde du spotte uten at nogen skammer dig ut?

⁴ Og skal du få si: Ren er min lære, og skyldfri er jeg i dine øine?

⁵ Men bare Gud vilde tale og oplate sine leber mot dig

⁶ og åpenbare dig visdommens hemmeligheter, at det i dem er dobbelt forstand! Da måtte du nok innse at Gud tilgir dig noget av din misgjerning.

⁷ Mon du kan finne bunn i Guds vesen eller nå frem til den Allmektiges ytterste grense?

⁸ Himmelhøi er den¹, hvad kan du gjøre? Dypere enn dødsriket, hvad vet du?

1. d.e. Guds visdom.

⁹ Lengere enn jorden er dens mål og bredere enn havet.

¹⁰ Om han farer frem og setter i fengsel og sammenkaller retten, hvem vil da hindre ham?

¹¹ For han, han kjenner de falske folk og ser uretten, uten at han trenger å gi akt på den,

¹² og selv en uvettig mann får forstand¹, og et ungt villesel blir født til menneske.

1. når Gud således går i rette med ham, JBS 11, 10.

¹³ Hvis du retter ditt hjerte og utbreder dine hender til ham -

¹⁴ er det synd i din hånd, da ha den bort og la ikke urett bo i dine telt -

¹⁵ ja, da skal du, fri for lyte, opløfte ditt åsyn og stå fast og ikke frykte;

¹⁶ for du skal glemme din møie, som forbifarne vann skal du komme den i hu.

¹⁷ Og lysere enn middagen blir da ditt liv; mørket blir for dig som morgenen.

¹⁸ Og du skal være trygg, for da er det håp, og når du har sett dig vel omkring, kan du legge dig trygt til ro.

¹⁹ Og du skal hvile, og ingen skal skremme dig op, og mange skal søke din yndest.

²⁰ Men de ugudeliges øine tæres bort; de har ingen tilflukt mere, og deres håp er å utånde sjelen.