¹ Ve blodstaden, helt igjennem full av løgn og vold! Aldri holder den op å røve.

² Smellende svepe og durende hjul og jagende hest og hoppende vogn,

³ fremstormende rytter og luende sverd og lynende spyd og drepte i mengde og dynger av lik! Det er ingen ende på døde kropper, en snubler over deres døde kropper,

⁴ til gjengjeld for den mangfoldige utukt som hun drev, hun den fagre og trollkyndige skjøge, som solgte folkeslag ved sin utukt og hele slekter ved sine trolldomskunster.

⁵ Se, jeg kommer over dig, sier Herren, hærskarenes Gud, og jeg vil dra din kjortelfald op over ditt ansikt, og jeg vil la folkeslag se din blusel og riker din skam,

⁶ og jeg vil kaste skarn på dig og føre vanære over dig og gjøre dig til et skuespill.

⁷ Og det skal skje at hver den som ser dig, skal fly bort fra dig og si: Ødelagt er Ninive! Hvem vil ha medynk med det? Hvor skal jeg søke efter trøstere for dig?

⁸ Mon du er bedre enn No-Amon¹, som tronte mellem Nilens strømmer med vann rundt omkring sig, som hadde hav til vern og hav til mur?

1. Teben i Egypten.

⁹ Etiopere i mengde og egyptere uten tall, puteere og libyere var dets hjelp.

¹⁰ Også det måtte gå i landflyktighet som fange, også dets små barn blev knust på alle gatehjørner, og om dets ærede menn blev det kastet lodd, og alle dets stormenn blev bundet med lenker.

¹¹ Også du skal bli drukken og sanseløs; også du skal søke et vern imot fienden.

¹² Alle dine festninger er som fikentrær med tidlig moden frukt; rystes de, så faller fikenene i munnen på den som vil ete dem.

¹³ Se, det krigsfolk du har hos dig, er som kvinnfolk; ditt lands porter står vidt åpne for dine fiender; ilden har fortært dine bommer.

¹⁴ Øs vann til å ha mens du er kringsatt, gjør dine festninger sterke, gå ut i dyndet og stamp i leret, sett teglovnene i stand!

¹⁵ Der skal ilden fortære dig, sverdet utrydde dig, fortære dig som slikkerne¹; du kan gjerne være så tallrik som slikkerne, så tallrik som gresshoppene!

1. JOE 1, 4

¹⁶ Dine kremmere er flere enn himmelens stjerner; slikkerne bredte ut sine vinger og fløi bort.

¹⁷ Dine fyrster er som gresshopper, og dine høvdinger ligner en gresshoppesverm som slår sig ned på murene på en kold dag; solen går op, og de flyver bort, og ingen vet hvor det blir av dem.

¹⁸ Dine hyrder slumrer, Assurs konge! Dine gjæve menn ligger i ro; ditt folk er spredt på fjellene, og det er ingen som samler det.

¹⁹ Det er ingen lindring for din skade, ulægelig er ditt sår. Alle som hører tidenden om dig, klapper i hendene over dig; for hvem gikk ikke din ondskap uavlatelig ut over?