¹ Min sønn! Akt på min visdom, bøi ditt øre til min forstand,

² så du kan gjemme kloke råd og dine leber bevare kunnskap!

³ For en fremmed kvinnes leber drypper av honning, og glattere enn olje er hennes tunge;

⁴ men til sist er hun besk som malurt, hvass som et tveegget sverd.

⁵ Hennes føtter går nedover til døden; hennes skritt fører like til dødsriket.

⁶ På livets sti vil hun ikke vandre; hennes veier går hit og dit, uten at hun vet det.

⁷ Så hør nu på mig, mine barn, og vik ikke fra min munns ord!

⁸ La din vei være langt fra henne, og kom ikke nær til døren på hennes hus,

⁹ forat du ikke skal gi andre din pryd og en grusom herre dine år,

¹⁰ forat ikke fremmede skal mettes av din eiendom, og frukten av din møie komme i en annen manns hus,

¹¹ så du må stønne i din siste stund, når din kropp og ditt kjøtt tæres bort,

¹² Og du må si: Hvorledes har jeg kunnet hate tukt, og hvorledes har mitt hjerte kunnet forakte tilrettevisning,

¹³ så jeg ikke hørte på dem som lærte mig, og ikke bøide mitt øre til dem som veiledet mig!

¹⁴ Nær var jeg kommet i den største ulykke midt i forsamlingen og menigheten.

¹⁵ Drikk av din egen brønn, drikk rinnende vann av din egen kilde!

¹⁶ Skulde vel dine kilder strømme ut på gaten, dine bekker på torvene?

¹⁷ La dem være for dig alene og ikke for fremmede sammen med dig!

¹⁸ Din kilde være velsignet, gled dig i din ungdoms hustru!

¹⁹ Den elskelige hind og den yndefulle stengjet! Hennes barm kvege dig til enhver tid, av hennes kjærlighet være du alltid drukken!

²⁰ Hvorfor, min sønn, skulde du da være drukken av attrå efter en annen manns hustru og favne en fremmed kvinnes barm?

²¹ For en manns veier ligger åpne for Herrens øine, og Herren jevner alle hans stier.

²² Den ugudelige fanges i sine egne misgjerninger, og han holdes fast i sin egen synds snarer.

²³ Han må dø, fordi han ikke lot sig tukte, og for sin store dårskaps skyld tumler han og faller.