¹ Ord av predikeren, sønn av David, konge i Jerusalem.

² Bare tomhet, sier predikeren, bare idelig tomhet! Alt er tomhet.

³ Hvad vinning har mennesket av alt sitt strev, som han møier sig med under solen?

⁴ Slekt går, og slekt kommer, men jorden står evindelig.

⁵ Og solen går op, og solen går ned, og den haster tilbake til det sted hvor den går op.

⁶ Vinden går mot syd og vender sig mot nord; den vender og vender sig om under sin gang og begynner så atter sitt kretsløp.

⁷ Alle bekker løper ut i havet, men havet blir ikke fullt; til det sted som bekkene går til, dit går de alltid igjen.

⁸ Alle ting strever utrettelig, ingen kan utsi det; øiet blir ikke mett av å se, og øret blir ikke fullt av å høre.

⁹ Det som har vært, er det som skal bli, og det som har hendt, er det som skal hende, og det er intet nytt under solen.

¹⁰ Er det noget hvorom en vilde si: Se, dette er nytt - så har det vært til for lenge siden, i fremfarne tider som var før oss.

¹¹ Det er ingen som minnes dem som har levd før, og heller ikke vil de som siden skal komme, leve i minnet hos dem som kommer efter.

¹² Jeg, predikeren, var konge over Israel i Jerusalem,

¹³ og jeg vendte min hu til å ransake og utgranske med visdom alt det som hender under himmelen; det er en ond plage, som Gud har gitt menneskenes barn å plage sig med.

¹⁴ Jeg sa alle de gjerninger som gjøres under solen, og se, alt sammen var tomhet og jag efter vind.

¹⁵ Det som er kroket, kan ikke bli rett, og det som mangler, kan ingen regne med.

¹⁶ Jeg talte med mig selv i mitt indre og sa: Se, jeg har vunnet mig større og rikere visdom enn alle som har rådet over Jerusalem før mig, og mitt hjerte har skuet megen visdom og kunnskap.

¹⁷ Og jeg vendte min hu til å kjenne visdommen og kjenne dårskap og uforstand, men jeg skjønte at også dette var jag efter vind.

¹⁸ For hvor det er megen visdom, der er det megen gremmelse, og den som øker kunnskap, øker smerte.