¹ Derfor, hellige brødre, I som har fått del i et himmelsk kall, gi akt på den apostel og yppersteprest som vi bekjenner, Jesus,

² han som var tro mot den som gjorde ham dertil, likesom og Moses var i hele hans hus.

³ For denne er aktet så meget større ære verd enn Moses, som den som har gjort huset, har større ære enn huset selv.

⁴ Hvert hus blir jo gjort av nogen; men den som har gjort alt, er Gud;

⁵ og Moses var vel tro i hele hans hus som tjener til å vidne om det som skulde tales,

⁶ men Kristus som Sønn over hans hus, og hans hus er vi, såfremt vi holder vår frimodighet og det håp som vi roser oss av, fast inntil enden.

⁷ Derfor, som den Hellige Ånd sier: Idag, om I hører hans røst,

⁸ da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen, på fristelsesdagen i ørkenen,

⁹ hvor eders fedre fristet mig ved å sette mig på prøve, enda de så mine gjerninger i firti år;

¹⁰ derfor harmedes jeg på denne slekt og sa: De farer alltid vill i hjertet; men de kjente ikke mine veier,

¹¹ så jeg svor i min vrede: Sannelig, de skal ikke komme inn til min hvile!

¹² Se til, brødre, at det ikke i nogen av eder er et ondt, vantro hjerte, så han faller fra den levende Gud;

¹³ men forman hverandre hver dag, så lenge det heter idag, forat ikke nogen av eder skal forherdes ved syndens svik;

¹⁴ for vi har fått del med Kristus, såfremt vi holder vår første fulle visshet fast inntil enden.

¹⁵ Når det sies: Idag, om I hører hans røst, da forherd ikke eders hjerter som ved forbitrelsen,

¹⁶ hvem var det da vel som hørte den og dog forbitret ham? var det ikke alle de som gikk ut av Egypten ved Moses?

¹⁷ Og hvem var det han harmedes på i firti år? var det ikke på dem som hadde syndet, så deres kropper falt i ørkenen?

¹⁸ Og om hvem var det han svor at de ikke skulde komme inn til hans hvile, uten om dem som ikke hadde villet tro?

¹⁹ Så ser vi da at det var for vantros skyld de ikke kunde komme inn.