¹ Og de kom over på hin side av sjøen, til gerasenernes bygd.

² Og da han var gått ut av båten, kom det straks mot ham ut av gravene en mann som var besatt av en uren ånd.

³ Han hadde sitt tilhold der i gravene, og de kunde ikke lenger binde ham, ikke engang med lenker;

⁴ for han hadde ofte vært bundet med fot-jern og lenker, og lenkene hadde han revet av sig, og fot-jernene hadde han sønderslitt, og ingen kunde rå med ham,

⁵ og han var alltid, natt og dag, i gravene og på fjellene og skrek og slo sig selv med stener.

⁶ Og da han så Jesus langt borte, løp han til og falt ned for ham,

⁷ og ropte med høi røst: Hvad har jeg med dig å gjøre, Jesus, du den høieste Guds Sønn? Jeg besverger dig ved Gud at du ikke må pine mig!

⁸ For han sa til ham: Far ut av mannen, du urene ånd!

⁹ Og han spurte ham: Hvad er ditt navn? Og han sa til ham: Legion er mitt navn; for vi er mange.

¹⁰ Og han bad ham meget at han ikke måtte drive dem ut av bygden.

¹¹ Men det gikk en stor svinehjord og beitet der ved fjellet,

¹² Og de bad ham: Send oss inn i svinene, så vi kan fare i dem!

¹³ Og han gav dem lov til det. Og de urene ånder fór ut og fór i svinene; og hjorden styrtet sig ut over stupet ned i sjøen, omkring to tusen i tallet, og druknet i sjøen.

¹⁴ Og de som gjætte dem, tok flukten, og fortalte det i byen og i bygden. Og folk kom ut for å se hvad som hadde hendt.

¹⁵ Og de kom til Jesus og så den besatte sitte påklædd og ved sans og samling, han som hadde vært besatt av legionen, og de blev forferdet.

¹⁶ Og de som hadde sett det, fortalte dem hvorledes det var gått med den besatte, og om svinene.

¹⁷ Og de begynte å be ham at han vilde dra bort fra deres landemerker.

¹⁸ Og da han gikk i båten, bad den besatte om å få være med ham.

¹⁹ Og han gav ham ikke lov, men sa til ham: Gå hjem til dine og fortell dem hvor store ting Herren har gjort imot dig, og at han har miskunnet sig over dig!

²⁰ Og han gikk bort og begynte å kunngjøre i Dekapolis hvor store ting Jesus hadde gjort imot ham; og alle undret sig.

²¹ Og da Jesus var faret over med båten til hin side igjen, samlet meget folk sig om ham; og han var ved sjøen.

²² Og det kom en av synagoge-forstanderne ved navn Jairus; og da han så ham, falt han ned for hans føtter,

²³ og han bad ham meget og sa: Min datter ligger på det siste; kom og legg dine hender på henne, så hun må bli frelst og leve!

²⁴ Og han gikk bort med ham, og meget folk fulgte ham, og de trengte ham.

²⁵ Og der var en kvinne som hadde hatt blodsott i tolv år;

²⁶ og hun hadde lidt meget av mange læger og satt til alt det hun eide, og hadde ikke hatt nogen hjelp av det, men var heller blitt verre;

²⁷ da hun hadde hørt ryktet om Jesus, kom hun midt iblandt folket og rørte bakfra ved hans klædebon.

²⁸ For hun sa: Kan jeg få røre, om det så bare er ved hans klær, så blir jeg helbredet.

²⁹ Og straks uttørkedes hennes blods kilde, og hun kjente i sitt legeme at hun var helbredet for sin plage.

³⁰ Og Jesus kjente straks hos sig selv den kraft som gikk ut fra ham, og han vendte sig om i hopen og sa: Hvem var det som rørte ved mine klær?

³¹ Og hans disipler sa til ham: Du ser at folket trenger dig på alle kanter, og du sier: Hvem var det som rørte ved mig?

³² Og han så sig om for å få øie på henne som hadde gjort dette.

³³ Men kvinnen kom redd og skjelvende, for hun visste hvad som var skjedd med henne, og hun falt ned for ham og sa ham hele sannheten.

³⁴ Da sa han til henne: Datter! din tro har frelst dig; gå bort i fred, og vær helbredet for din plage!

³⁵ Mens han ennu talte, kom det folk fra synagoge-forstanderen og sa: Din datter er død; hvorfor umaker du mesteren lenger?

³⁶ Men Jesus hørte det ord som blev sagt, og sa til synagoge-forstanderen: Frykt ikke, bare tro!

³⁷ Og han lot ingen følge med sig uten Peter og Jakob og Johannes, Jakobs bror.

³⁸ Og de kom til synagoge-forstanderens hus, og han så en larmende hop og folk i stor gråt og jammer,

³⁹ og han gikk inn og sa til dem: Hvorfor larmer og gråter I? Barnet er ikke død; hun sover.

⁴⁰ Og de lo ham ut. Men han driver alle ut, og tar med sig barnets far og mor og dem som var med ham, og går inn der hvor barnet var.

⁴¹ Og han tar barnet ved hånden og sier til henne: Talita kumi; det er utlagt: Pike! jeg sier dig: Stå op!

⁴² Og straks stod piken op og gikk omkring; for hun var tolv år gammel. Og de blev storlig forferdet.

⁴³ Og han bød dem strengt at ikke nogen skulde få dette å vite; og han sa at de skulde gi henne noget å ete.