¹ Og alle toldere og syndere holdt sig nær til ham for å høre ham.

² Og både fariseerne og de skriftlærde knurret sig imellem og sa: Denne mann tar imot syndere og eter sammen med dem!

³ Da talte han denne lignelse til dem:

⁴ Hvilket menneske iblandt eder som har hundre får og mister ett av dem, forlater ikke de ni og nitti i ørkenen og går efter det han har mistet, til han finner det?

⁵ Og når han har funnet det, legger han det på sine skuldrer med glede,

⁶ og når han kommer hjem, kaller han sine venner og granner sammen og sier til dem: Gled eder med mig, for jeg har funnet mitt får som jeg hadde mistet!

⁷ Jeg sier eder: Således skal det være glede i himmelen over én synder som omvender sig, mere enn over ni og nitti rettferdige som ikke trenger til omvendelse.

⁸ Eller hvilken kvinne som har ti sølvpenninger og mister én av dem, tender ikke lys og feier sitt hus og leter med flid til hun finner den?

⁹ Og når hun har funnet den, kaller hun sine venninner og grannekvinner sammen og sier: Gled eder med mig, for jeg har funnet sølvpenningen som jeg hadde mistet!

¹⁰ Således, sier jeg eder, blir det glede for Guds engler over én synder som omvender sig.

¹¹ Og han sa: En mann hadde to sønner,

¹² og den yngste av dem sa til sin far: Far! gi mig den del av boet som faller på mig! Og han skiftet sin eiendom imellem dem.

¹³ Og ikke mange dager derefter samlet den yngste sønn alt sitt og drog til et land langt borte, og der ødte han sin eiendom i et ryggesløst levnet.

¹⁴ Men da han hadde satt alt over styr, blev det en svær hunger i det land, og han begynte å lide nød.

¹⁵ Da gikk han bort og holdt sig til en av borgerne der i landet, og han sendte ham ut på sine marker for å gjæte svin;

¹⁶ og hans attrå var å fylle sin buk med de skolmer som svinene åt, og ingen gav ham noget.

¹⁷ Men da kom han til sig selv og sa: Hvor mange leiefolk hos min far har fullt op av brød, men jeg setter livet til her av sult!

¹⁸ Jeg vil stå op og gå til min far og si til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig;

¹⁹ jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn; la mig få være som en av dine leiefolk!

²⁰ Og han stod op og kom til sin far. Men da han ennu var langt borte, så hans far ham, og han ynkedes inderlig, og løp til og falt ham om halsen og kysset ham.

²¹ Men sønnen sa til ham: Far! jeg har syndet mot himmelen og for dig, og jeg er ikke verdig lenger til å kalles din sønn.

²² Men faren sa til sine tjenere: Ta frem den beste klædning og ha den på ham, og gi ham en ring på hans hånd og sko på hans føtter,

²³ og hent gjøkalven og slakt den, og la oss ete og være glade!

²⁴ For denne min sønn var død og er blitt levende igjen, var tapt og er funnet. Og de begynte å være glade.

²⁵ Men hans eldste sønn var ute på marken, og da han gikk hjemover og kom nær til huset, hørte han spill og dans;

²⁶ og han kalte en av tjenerne til sig og spurte hvad dette var.

²⁷ Han sa til ham: Din bror er kommet, og din far lot slakte gjøkalven, fordi han fikk ham frisk tilbake.

²⁸ Da blev han vred og vilde ikke gå inn. Hans far gikk da ut og talte vennlig til ham;

²⁹ men han svarte og sa til sin far: Se, i så mange år har jeg tjent dig, og aldri har jeg gjort imot ditt bud, og mig har du aldri gitt et kje forat jeg kunde være glad med mine venner;

³⁰ men da denne din sønn kom, han som har ett op din eiendom sammen med skjøger, da slaktet du gjøkalven for ham!

³¹ Men han sa til ham: Barn! du er alltid hos mig, og alt mitt er ditt;

³² men vi burde fryde og glede oss fordi denne din bror var død og er blitt levende, var tapt og er funnet.